Nå gadd jeg ikke mere av VGB, så jeg har flyttet bloggen min (som mange andre her inne…) til: http://lillestille.ipublish.no/
Håper dere stikker innom for å si hei og fortsetter med alle hyggelige kommentarer! Det setter jeg pris på…. 
Kommer nok ikke til å slette denne bloggen med det første, men kommer ikke flere innlegg fra meg her inne.
vi kjæftes!
Det er nok ikke så mange som tror/vet at Diabetes (type- 1) er en kronisk sykdom.
Men den er faktisk det. Det er en sykdom jeg aldri blir kvitt, og som faktisk kan ta livet av meg, OG nesten har tatt livet av meg.
Nå skal jeg “sutre” litt..
Ting verken er eller går som jeg vil. Og alt er pga sykdommen min.
Sykdommen min.. *smaker på ordene..*
Jeg får det ikke til å bli en “sykdom” i mitt hodet.. Hvorfor? Aner ikke… Men det er det. Tror det har med det å gjøre at man ikke “ser” syk ut…
Men nå i det siste har jeg på en måte “endret litt mening” om det.. For nå begynner jeg å bli syk… Eller.. Jeg har vell blitt å vært syk lenge.. Men.. syk-syk.. Dårlig-syk…. Sånn syk man er når folk sier de har en “sykdom”..
18.mars har jeg hatt det i 14 år.
Det er lenge det! Veldig lenge. Så lenge at jeg tror ikke jeg kan huske hvordan der var å leve uten det. Og egentlig, så er jeg glad jeg ikke husker hvordan det var før. Før sprøyter. Før blodprøver. Stikking i fingeren. Sykehus. Krangling med NAV og alt som følger med en kronisk sykdom.
Men, som sagt. I det siste har helsa skrantet. Mildt sagt.
Jeg har ett blodsukker som lever sitt eget liv (er for det meste høyt…)
Gradvis har synet blitt dårlig, og “murringen” i nyrene kommer oftere. Jeg føler mer eller mindre konstant uvell.
Og det er så HIMLA slitsomt.
For tre uker siden skulle jeg på kontroll på sykehuset.
Til vanlig er jeg hos diabetessykepleier hver tredje måned, men denne gangen skulle jeg også på den årlige storkontrollen hos legen min.
Jeg både gruet å gledet meg. Viste jeg kom til å få kjeft. Viste jeg kom til å hisse meg opp. Viste jeg kom til å ville gå i sinne, slamre døra i trynet på mannen i den hvite frakken, med ett navneskilt hengende i brystlomma, hvor det stod “spesialist” på.
I så mange år, har jeg hatt den samme “kranglen” med legen min.
Hvor han “formaner” og kjefter, jeg svarer tilbake å ber han pent å pyntlig reise dit pepper’n gror på det beste.
Greit nok. Han har en X antall lang utdanning og er såkalt “spesialist” innunder diabetes. MEN, det er ikke HAN som har diabetes. Det er ikke HAN som må høre på det eviglange maset om blodsukker og medisiner. Det er ikke HAN som prøver så godt man kan, å ha ett regulert blodsukker, og som til slutt sitter på ett legekontor på sykehuset og får kjeft fordi HAN “ikke er flink nok”.
Jeg har sagt det til han, SÅ mange ganger. Den dagen HAN får diabetes, og har hatt det like lenge som meg, så skal han få lov til å “formane”, kjefte og det han måtte ønske…
MEN, inntil den dagen, så får han pent og pynterlig HOLDE KJEFT, og heller fortelle meg HVA jeg kan gjøre annerledes for å hjelpe meg.
Som sagt, for tre uker siden var jeg hos han.
Etter ca fem minutter med “krangling” ba jeg han pent og pynterlig holde munn, og heller finne ut av hvordan vi skulle gjøre dette. For jeg SLITER.. Jeg har STORE problemer med å takle det at jeg er diabetiker, per dags dato.
Jeg er MØKK lei av alt som heter blodsukker. Medisin. Nåler. Dårlig syn. “vonde” lunger, rett og slett hele DRITTEN.
Og bare for å toppe hele kaka, så har de nå funnet ut at kroppen min ikke tar opp insulinet like godt som den gjorde for 14 år siden. Det har da resulter i at jeg skal innlegges på mandag. Hva de skal gjøre vet de ikke helt ennå. Men jeg blir inne hele uke.
At jeg/de skal prøve å få helsa mi på rett kjøl igjen, er også ett problem.
Ikke for meg. Men for alle andre.
Blandt annet verstemor.
“Desverre” fyller dama 80 år den 22. oktober, og skal ha storfeiring torsdag den 21. oktober.
Det kommer slekt og venner fra hele landet.
Jeg har ingenting i mot å “slippe” selve bursdagen hennes, da jeg ikke har noe til overs for henne, fortsatt. Men det som plager meg mest, er at alle kommer på mandag, den dagen jeg innlegges, og drar igjen fredagen, dagen jeg utskrives. Så jeg får ikke sett noen av mine fettere eller kusiner. Tanter eller onkler. Ingen. Dere skjønner, det er viktigere å tilbringe fem HELE dager med verstemor, en å avse ca FEM TIMER for å kjøre til sykehuset, besøke meg en time og kjøre tilbake.
I hvertfall. Verstemor.
Sist jeg møtte henne hadde jeg fått innkallelsen. Så jeg fortalte henne det, at så fremt det ikke skjedde noe ekstraordinært på sykehuset så “rakk” jeg ikke bursdagen hennes.
“Kaffør ikkje?” sier hun.
Jeg forklarer da at jeg er syk, rett og slett. og at jeg skal inn på sykehuset å være fra mandag til fredag-minst.
Da jeg fikk “svaret” av verstemor, viste jeg ikke om jeg skulle bli lei meg eller om jeg skulle bli sint. Tror kanskje jeg ble litt av begge deler? men, i hvertfall så svarte hun dette
“Kaffør ska du være så længe?? Du e jo ikkje akkurat sjuk..” før hun himler med øynene å snur seg bort..
Jeg svarer da KORT at “JO, j e faktisk sjuk!!”
“J ser fortsatt ikkje nå gruinn tell at du ska være så længe på sykehuse førr ingenting, i stede førr å feire dagen min..”
I det øyeblikket hun sa det, så bare røyste jeg meg å gikk..
Nei, for all del. Bursdagen hennes er mer viktig en at de finner ut hvordan kroppen min skal ta opp nok insulin, så jeg kanskje om noen år slipper å transplantere ny(e) nyre(r)… Eller at jeg i hverstefall blir blind…
Hjelper vell heller ikke at sjefene ikke ser alvoret i dette. Kanskje ikke før nå, når jeg faktisk skal legges inn.
Det har liksom ikke hjulpet før, å sagt “sorry, men jeg har ikke HELSE til å jobbe noe mere overtid en det jeg faktisk gjør”…
“Ser ikke problemet. Du er jo ung og frisk”..
JA, jeg er ung. NEI, jeg er ikke frisk.
Akkurat nå, så kunne jeg gjort MYE for å vært 100% frisk.
I hvertfall ikke hatt diabetes.
På en måte skal jeg ikke klage. For diabetes er ikke det værste jeg kunne hatt av kroniske sykdommer.
Men det er slitsomt. Man blir lei.
Men, kan vell ikke gjøre annet en å vente for å finne ut av hva som skjer framover.
Får bare håpe de finner ut noe i løpet av uka.
Kanskje teit tenkt av meg. Men jeg håper jeg blir inne i to uker, så jeg er SIKKER på at jeg ikke “rekker” bursdagen til verstemor. På PUR F!!!!!!!!!!!!!!!! Samtidig. Neste gang hun skal på sykehuset, så skal jeg si “Ka du ska dær? Du e jo ikkje sjuk….”….
”Gud gir bare diabetes til oss tøffinger, for han vet at vi kan håndtere det” (Benjamin, 6 år)
Stikk en flaske “Hembreint” opp i pesskråka og vent litt……..
Dra så flaska ut igjen……..
Er det minket på innholdet er det folk der!!!
Ha en fin torsdag da, folkens! 
Jeg falt ut av senga nettopp…
Det gjo… Nei, det GJØR vondt..
I bakhue mitt…
Og nå får jeg ikke sove igjen!!!
Hvorfor jeg falt ut av senga?
Jeg drømte..
Eller…
Jeg vil mere påstå det var ett MARERITT…..
Jeg hadde nemlig ett MARERITT om at den edderkoppen som “løp” over puppene mine på jobb i går (JA, på puppene mine!!! ), da jeg stod ute å røyka, kom tilbake for å ta meg…
Bare at nå, nå var den bortimot 129 ganger STØRRE, og den var på tur opp i senga mi!!!
Hvorfor den skulle ta meg?
Fordi kollegaen min “slo” den bort fra puppene mine,
mens jeg sto panisk å hylte, ”peiva” med armene å var HELT på gråten,
for så å tråkke på den…
(Man kunne se at halve “hue” var “nedtråkka” på den 129 ganger større edderkoppen, i drømmen!!)
Jeg vil herved si meg MEGET uenig med min stemor,
som mener de er “NYTTIGE” små dyr…
I MINE øyne, er de ikke noe annet en latterlig stygge, unyttige og de kan for min del bare forsvinne HELT fra jorden!!
Hvordan vet man at spakkelet som står i boden har stivna i tuben, og er ødelagt? Når den detter ned fra øverste hylle, lander først midt i panna, og så på stortåa, og det føles ut som om det var en 4 kg’s stein!!!!!!!
“TAKK” til PAPPA, som har satt den på øverste hylle i boden, så jeg ikke så den da jeg dro ned den jakka!
Satt på forsh i Tromsø i går, i påvente av at vi skulle dra på Døgnvill da telefonen min ringer.
“Du e satt i beredskapsgruppa. Kjæm du dæi hem å på arbæi?”
Ehh.. Vell, jeg var IKKE edru, og jeg kom meg ikke hjem. Fikk ordnet med naboer, stebror og stebestemor, så de fikk låst seg inn på jobb og startet med å vaske rom.
Jeg har ikke så mange “kjentfolk” på Lyngseidet.
Ingen jeg kan kalle for “en venn” i hvertfall. Men det er en liten plass, og om man ikke kjenner alle, så vet alle hvem alle er.
Da jeg kom med bussen fra Tromsø, og kom kom meg opp på jobb fikk jeg sett “omfanget” på nært hold.. Det var ikke noe gøy…
Fikk snakket med de som har vært her fra alt startet, som har sett alt. Fikk høre hva som EGENTLIG har skjedd og ikke.
Aner ikke hvor mange telefoner jeg har fått, om ditt og om datt. Man må faktisk bare ta alt med en klype salt, før man har fått snakket med noen som faktisk vet hva som har skjedd og skjer.
Sitter på jobb nå. I beredskap som det så fint heter.
Kan liksom ikke gjøre annet enn å vente på at det skal skje noe.
At telefonen skal ringe. At noen av de evakuerte trenger en plass å bo. Hjelpemannskap som trenger en varm kopp kaffe eller te, og ei nystekt vaffel.
Jeg er bare glad det ikke har gått noen liv.
Alt skal liksom skje på en gang..
Det holder liksom ikke med EN ting… ALT skjer..
Gu’mor døde…
Onkel-Tom ligger på sykehuset med hjerneblødning…
Mor er fortsatt syk..
Sjefene (også kaldt PAPPA og STEMOR) er teit….
Innbruddet…
Innlegget i dag skal, på nytt, handle om Gu’mor.. Resten skal jeg ta en annen dag… Jeg bare makter ikke i dag…
Gu’mor:
Min kjæreste kjære….
I dag er det 21 dager siden jeg snakket med henne sist… Siden siste gangen jeg fikk høre Gu’mors vennlige, søte, gode stemme.. Høre henne, for første gang på lenge, BLID… I stedet for en bitter, syk dame…
Det er ni dager siden hun ble begravet.. Jeg hadde ikke hatt noen raksjon FØR begravelsen, og så for meg at jeg kom til å knekke sammen og sønder i kirka, men det gikk, på en måte, overraskende bra. Jeg syntes selvfølgelig det var kjempe trist og gråt masse… Men jeg tror ikke jeg var/er helt klar over at det var akkurat Gu’mor som lå i den hvite, fine kista, med alle de fine blomstrene rundt.. Det var ett HAV av blomster…
Jeg skal ikke legge meg oppi hva de nærmeste av Gu’mor valgte og ikke, men vi er flere som har snakket om det i etterkant.. Det var forsåvidt en fin begravelse… Men også en veldig rar begravelse… Det ble liksom ikke sagt noe særlig om Gu’mor i minnetalen… Men mest om hennes mann og bror, som fortsatt lever.. Det ble heller ikke nevnt noe om verken barnebarn eller oldebarn, den kjærligheten hun hadde for de. For alle generelt.. Jeg mener jo at minneordene skal handle om avdøde, og ikke alt annet som egentlig ikke har noen sammenheng i det hele tatt… Men, men… Jeg vet hva Gu’mor “stod” for… Ikke at jeg fikk med med så veeeldig mye av det presten sa… Satt mer bare å glante rett frem… Prøvde å forstå hva som egentlig skjedde… Prøvde å forstå at jeg får aldri mer se Gu’mor.. Jeg får aldri mer snakke med henne… Får aldri mere sitte på fanget hennes, gråte, få en god klem og bare sånt som Gu’mor greier… GREIDE….
Samtidig, så er jeg SÅ stolt av Gu’far..
Det har selvfølgelig vært vondt, trist, tungt osv… for han.. Kona hans gjennom MANGE år døde…. Men samtidig, så tror jeg han også var/er litt lettet… Lettet over at hun nå slipper å kjempe mere… Slippe smertene hun til slutt ville fått, etter ett vist tidspunkt..
Jeg har som sagt ikke hatt noen reaksjon ennå… Ikke av betydning i hvertfall…
Gruer meg til den en gang kommer.. Satt på Facebook, å kom tilfeldigvis over ett bilde av Gu’mor der, på hennes barnebarns side.. Tårene bare trillet… Hjertet mitt gråt…
Det har vært mye på jobb for tiden…. Jeg er sliten…
Får ikke nok søvn… Jobber RÆVVA av meg… Helsa skranter…
Ligger mer eller mindre hele natta å tenker.. På alt… På ingenting…
Sliten i hjertet, sliten i hodet…
“Jeg ser opp mot himmlen
For å se om du er der.
Jeg savner deg så inderlig
Og ønsker du var her.”
(Ordene jeg hadde på bårebuketten..)
Jeg hadde nettopp noen som skulle bryte seg inn her! :S
Men jeg ble ikke redd… Bare sint… Også ble jeg redd, etter at jeg ringte pappa å sa hva som skjedde….
FAEN, altså!!
De kødder med FEIL kvinnfolk…..
Men, tror de ble mer redd en jeg ble… Med tanke på hvor fort de sprang… *ler*
“viten om gjensyn, lindrer smerten”
De eneste ordene jeg har greid å tenke i dag, er de over…
Etter netter med søvn lik NULL, siden lørdag fikk jeg idag telefonen jeg har ventet, men ikke ville ha..
Eller.. Jeg svarte ikke… På en måte..
Gikk på kontoret for å spise litt i 14.30 tiden, og la igjen telefonen min på kjøkkenet.
Mens jeg satt å spiste tenkte jeg, “nå dør Gu’mor…”
Da jeg kom inn på kjøkkenet igjen, hadde min kusine ringt, og jeg hadde også fått melding fra henne..
Jeg skjønte da, at nå var det over…
“Kjære vænnen min.. Ho Gu’mor sovna stille inn 14.40! Han gu’far satt å holdt ho i handa hele tia….”
Da jeg leste meldinga ble jeg selvfølgelig lei meg… Men mest av alt, så ble jeg LETTET… Lettet over at nå slapp hun å kjempe mere…
Gu’mor har lenge slitt med dødsangst, men hun hadde sovnet så stille inn at Gu’far hadde ikke merket det. Ikke før verstemor hadde kommet inn for å si at middagen var ferdig, og hun så at hun ikke pustet mere.
SÅ typiskt Gu’mor.. “Jepp, da va d middag, å aille får mat… Da kain j fære”..
Gu’mors datter hadde sagt det.. “D e SÅ likt ho mamma”… Før de hadde måtte le litt..
For det ER så likt Gu’mor.. Man dro ALDRI fra henne og var sulten… Og det nyttet heller ikke å spise noe FØR man dro på besøk til henne, for gud bedre meg om man takket nei til maten hun serverte… Hun ble rett og slett fornærmet..
Det har som sagt gått greit med meg på jobb i dag… Men gikk på en liten smell akkurat i det jeg kom hjem… Men “blokkerte” de følelsene ute, og kommer IKKE til å ta de frem igjen før jeg er kommet meg hjem til bygda på torsdagskvelden.. Jeg skal “trossalt” på jobb i morgen, og skal jeg fungere kan jeg ikke ta dette innover meg enda. Men har sagt det på jobb, jeg kommer ikke tilbake før etter begravelsen en gang i neste uke.
Mi kjærste, kjære Gu’mor..
Sov så indeli godt..
Uten vansker førr å puste…
Uten å måtte kjæmpe..
Uten din største frykt, næmmli å dø..
Du har det godt dær du e nå.
Men j savne dæi så frykteli mye..
Og det jør så vondt..
“viten om gjensyn, lindrer smerten”
I går, lørdag 14. august, like før klokken 15.00 får jeg telefonen jeg egentlig har ventet på, men som likevell kom som KASTET over meg… Jeg var på jobb, og stod å tok en røyk før selskapet som jeg hadde laget mat til, skulle komme.
“LilleStille.. Ho Gu’mor e dårli.. “
Det var som å få ett hardt slag i tryne..
Jeg har jo vist lenge at nå er det ingen vei tilbake.. At det kans skje når som helst.. Men jeg var ikke forberedt i det hele tatt..
Snakket med henne på tirsdagen.
Hun var i fin form, bortsett fra at hun nå var avhengig av oksygen, og det har hun vært en liten stund…
Hun hadde til og med vært ute å gått en tur etter veien… Det var godt å høre stemmen hennes.. Høre henne le.. Høre at bitterheten var borte..
Jeg har ikke sett Gu’mor på nesten 6 måneder..
Bare snakket med henne på telefon… En del av meg vil, en annen del vil ikke.. Jeg klarer ikke heeelt å finne rette ordet på hvorfor, men det som er nærmest, må bli “redd”… Jeg er REDD for å se henne.. Jeg vil ikke huske Gu’mor som en tynn, syk person, uten hår eller noe.. Jeg vil minnes henne sånn som jeg alltid kan huske å ha sett henne… “liten og tjukk”, med grå-hvitt, TYKT, kort hår..
Var som sagt på jobb i går da jeg fikk telefonen..
Det første som slo meg var “jeg må hjem.. Jeg må hjem nå”.. Ikke fordi jeg vil se henne… Men fordi jeg greide ikke være på jobb… Greide ikke gå rundt å være glad, smile og alt som hører med når man skal serve kunder, når alt jeg greide var å gråte..
Mine foreldre(pappa og stemor), som desverre også er mine sjefer, hadde dratt til Sverige for helgen, så de kunne ikke komme å overta.. Og kjøkkensjefen kunne ikke sa hun… Det som er SÅ fint da, er at det er kun vi fire som KAN å drifte kjøkkenet… ERGO, jeg kom meg ikke hjem… Jeg hadde to selskap i går, så kunne heller ikke bare stenge…
Snakket med pappa å ble enige om at jeg skulle stenge i dag (søndag) i stedet, å reist hjem i går kveld etter jobb… Men siden min pappa til tider er en DRITT (med STORE bokstaver),og for å gjøre en lang historie kort, så jobbet jeg på TRASS i dag, uten å ha fått sett eller snakket med Gu’mor…
Har ikke sovet ett sekund engang i natt…
Bare ligget å ventet på at tanta mi skulle ringe å si at nå var det over.. Men det gjorde hun ikke… Sa til henne, at skjedde det noe, så skulle hun ringe meg, uansett nårtid det måtte være på døgnet… Fikk en melding i ett tiden i dag, om at hun var likens som i går, veldig dårlig….
Jeg synstes denne situsjonen er helt forjævlig.. Det gjør fysiskt VONDT….
Jeg har grått i over ett døgn… Eier ikke matlyst (fint å være diabetiker da…….!)…..
Jeg håper bare for Gu’mors del, at hun skal få slippe snart.. At det går fort… Hun fortjener ikke å ligge på, kanskje til og med, ukesvis å rett og slett pines… Det sa hun selv også… “J vil dø mens j einda e klår, å ikkje ligg nerdopa i ei sæng å ikkje vet att’fram på mæi sjøl”.. klar er hun, den lille tiden hun er våken…
Men det som gjør mest vondt, oppi alt dette, det er å vente…
Vente på at tante skal ringe å si det er over..
FY FAEN, så vondt det gjør…
*****************************************
Siste oppdatering:
Gu’mor er stabil, men de har ikke greid å få kontakt med henne siden i fire-tiden i går ettermiddag…
Gu’far har sittet trofast ved senga hennes i hele går og i hele dag.
Blir vell enda en våkenatt…
Har ikke sjans å få sove…. 
Tips oss hvis denne bloggen er upassende
